Identitetsterapi

Tekst: Redaksjonen - alternativ.no

Identitetsterapi handler om å bearbeide negative holdninger og atferd, og i stedet etablere positive motsatser. Identitetsterapi ble utformet av den amerikanske psykiateren Daniel H. Casriel, og har som mål å gi klienten mulighet til å oppleve dypere nivåer av seg selv. Et sentralt begrep innenfor identitetsterapi er såkalt ”bonding”, en fysisk og følelsesmessig nærhet. ”Bonding” og følelsesmessig åpenhet er en forutsetning for å kunne bearbeide negative holdninger og destruktiv oppførsel.

Utgangspunktet i identitetsterapi er følgende: hvis barnets grunnleggende behov ikke blir tilfredsstilt under barndommen kommer det til å styre det voksne livet. Det kan føre til at man får negative holdninger til seg selv, som for eksempel; ”jeg er ikke god nok”, ”jeg fortjener ikke kjærlighet” etc. Identitetsterapi er en slags innlæringsprosess; ”ut med smerten, inn med glede og kjærlighet”. Man arbeider med de positive motsatsene til de negative oppfatningene, som skal bidra til å styrke jeg’et.

Når det snakkes om holdninger innenfor identitetsterapi, finnes det to identitetstyper som formes allerede i barndommen. Den ene typen aksepterer smerte for å få nærhet, og er veldig avhengig av andre. Mens den andre typen, avviseren, er selvsikker og uavhengig av andre. Avviseren holder ofte igjen sin lengsel etter nærhet og kjærlighet, for han/hun er redd for å miste sin identitet.

Noen grunnprinsipper man jobber med i identitetsterapi:
1. Jeg finnes.
2. Jeg trengs.
3. Jeg har rett till kjærlighet, jeg har rett til å være til
4. Jeg er ansvarlig for meg selv og mine behov.
Identitetsterapi gjøres i grupper, og to viktige grunnprinsipper er:
1. Det er nødvendig for mennesket å leve i nær fysisk kontakt med andre.
2. Det er nødvendig for menneskets psykiske helse at man erkjenner sine følelser og gir uttrykk for dem.

Casriel snakker om fem grunnfølelser: redsel, vrede, smerte, kjærlighet og glede. Å gi uttrykk for disse følelsene inngår i gruppeøvelsene. Identitetsterapi har også blitt omtalt som en form for ”skrikterapi”. Skriket, som ofte er forløsende, blir sett på som en renselse, og er en måte å senke pasientens forsvar på.

Daniel Casriel har skrevet flere bøker, blant annet ”A scream away from happiness”, som beskriver hvor effektivt det kan være å skrike for å løsne opp i psykiske floker.

Referanser, kilder og litteraturhenvisninger